Pressestøtte

Den statlige pressestøtten ble innført i 1969. Hovedmålet med støtten var å hindre nedleggelse av aviser og opprettholde en differensiert dagspresse. Ikke minst var det et mål å bevare den lokale aviskonkurransen. Støtten bestod opprinnelig av tre ulike tilskuddsordninger: støtte til telekommunikasjon for å utjevne geografiske ulikheter, støtte til de politiske partienes pressekontorer og subsidiering av avispapir (som senere ble til produksjonsstøtten). I 1970 ble det gitt støtte til etterutdanning, og året etter en mindre sum til forskning. Senere er nye typer støtte kommet til, slik som støtte til samiske og minoritetsspråklige aviser (sistnevnte bare til 2014), mens andre er blitt avviklet - blant annet støtte til telekommunikasjon og til partienes pressekontorer. Kriteriene for hvilke aviser som kan motta støtte er også endret flere ganger, for å målrette støtten til de avisene som er mest truet av nedlegging.

Produksjonsstøtten er den største direkte støtteordningen og er innrettet mot de aller minste lokalavisene og nummer 2-aviser med svak økonomi. Ordningen omfatter også flere riksdekkende, meningsbærende aviser, bl.a. Klassekampen og Vårt Land.

Støtteordningen for visse publikasjoner, som ble opprettet i 1979, ble i 2007 overført fra Kulturdepartementet til Norsk kulturråd. Kulturrådet brukte betegnelsen 'produksjonsstøtte for ukeaviser'. I 2016 ble støtten overført tilbake til Medietilsynet, som en del av den vanlige produksjonsstøtten. En egen post for innovasjonsstøtte ble lagt til i 2019.

Den direkte pressestøtten bevilges over statsbudsjettet og deles ut av Medietilsynet, som har egne nettsider med detaljert informasjon om støtte til enkeltaviser. Tallene nedenfor viser støttebeløpene Medietilsynet får til fordeling hvert år, og kan i noen tilfeller avvike fra bevilgningene i statsbudsjettet.

I tillegg til den direkte pressestøtten kommer de indirekte støtteordningene - ikke minst avisenes fritak fra merverdiavgift både på papir og nett.